75 år siden krigen kom til Norge.

Posted in Generelt on april 9th, 2015 by admin

Da er det 9. april og 75 år siden krigen kom til Norge. 75år er lenge og det tynnes i rekkene av de som opplevde krigen, faktisk også de som i det hele tatt var født på den tiden. Likevel markeres krigsutbruddet i aviser og media. Jeg tror at slike hendelser, krigshandlinger, okkupasjon gjør noe med en nasjons kollektive bevissthet, at det skaper erfaringer som ikke lett viskes ut. At det påvirker nasjon og folk i lang tid å gjennomgå slike kollektive prøvelser.

Krigsgenerasjonene er i ferd med å forsvinne, men mange av oss har fått erfaringene muntlig overlevert i fra besteforeldre, foreldre, onkler og tanter Fortellinger om fremmede soldater i gatene, evakuering, flyangrep, bomber, usikkerhet, frykt, rasjonering, og motstandskamp. I vår region de gjentatte flyangrepene i mot Kjeller hvor flyene dundret inn i fra sør og de som bodde i Rælingen fikk orkesterplass, eller hørte drønnene og kjente rystelsene.

Min bestemor fortalte oss ungene mye om det de opplevde. Hun fortalte om morgenen 9. april 1940 da hun våknet og fant mine onkler sittende foran radioapparatet. Min onkel sa bare; Nå er det krig Mor og hun fortalte om den uro og frykt som de få ordene skapte. Spesielt bittert var det nok for henne å tenke på at det var Tyskland som angrep oss; Mange Tyske barn ble tatt hånd om i Norge under 1 verdenskrig, sendt hit for å unnslippe nød og elendighet; Noen av dem kom tilbake i uniform.

Uansett tror jeg at mange nasjoner har mye å lære av Europa og den forsoningen som man fikk til i etterkant av verdenskrigene. Skal man leve i fred må man ha evne til å legge fortidens grusomheter bak seg. Man kan ikke dyrke hatet og motsetningene i all evighet slik vi ser mange steder rundt i verden. Man må legge tidligere generasjoners hat og lidelse bak seg og komme seg videre slik at nye generasjoner kan læres opp til å leve i fred.

Et eksempel på det motsatte er Hellas som nå ripper opp i gamle konflikter, motsetninger og hat ved å kreve dagens Tyskland for krigserstatning. Stille dagens generasjoner til bot for fedrenes misgjerninger, mennesker som ikke engang var født da ugjerningene ble begått. Det er slikt som blåser nytt liv i gamle motsetninger og hat mellom folk. Det er lett å glemme at Europa har vært åsted for de frykteligste og mest brutale krigshandlinger verden har sett i moderne tid.

Tags: , ,

Islamsk ekstremisme – bare et fåtall?

Posted in Rikspolitikk on januar 10th, 2015 by admin

En slik umenneskelighet har ingenting med Islam å gjøre kan man lese i en rekke kommentarer til terroren i Paris. Alle føyer de seg inn i rekken av folk som hevder at ekstremismen ikke har sitt opphav i Islam, at Islam er fredens religion. Det hevdes implisitt at terroren kun dreier seg om noen få forskrudde sjeler på ville veier. At flertallet muslimer ikke nærer ekstreme holdninger er sikkert riktig, likefullt har de muslimske miljøene her til lands rekruttert 70 fremmedkrigere til grusomhetene i Syria og Irak. 70 personer, mange av dem født og oppvokst i Norge. Vi kan anta at bare en liten del av de som har slike holdninger faktisk reiser, det er derfor grunn til å frykte at de 70 kun er toppen av et isfjell. Spørsmålet blir; Hvor har de fått næring til sin ekstremisme, og grobunn for sitt hat?

Selv om de aller fleste muslimer er helt vanlige fredelige hverdagsmennesker så fremstår ikke Islam som en fredens religion. For mange krigens, terrorens, ekstremismens religion, de nådeløse diktatoriske regimenes religion. Islam er kilden, inspiratoren, og den ideologiske motoren bak mesteparten av den terroren og elendighet vi ser i deler av verden. Muslimer generelt har ikke skylden for dette, men alle har et ansvar for å stå opp i mot ekstreme holdninger på de arenaer de kan. For Islamske ledere holder det ikke å ta avstand hver gang noe fælt skjer, de må systematisk ta oppgjør med selve roten til problemet, de fanatiske fortolkningene av religionen. Jordsmonnet for ekstreme holdninger er åpenbart til stede også i Norske moskeer. Det dreier seg ikke bare om noen få, de 70 fremmedkrigerne i fra Norge taler sitt tydelige språk om det motsatte.

Islam er en religion med egne lover som griper inn i alle livets aspekter, også det som normalt ligger under staten og den lovgivende makt. En universell lov som binder muslimer til en religiøs kode uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg, denne loven er ”guds ord” og derav overordnet verdslig lov, og hvem vil legge seg ut med selve Guden og forfedrenes profeter?

Islam skiller seg i fra den kristne kirken i sin organisering. Mens Kirken hele tiden har hatt sine styrende institusjoner, sine kirkemøter, sine biskoper og paver, så er Islam åpenbart en mer fragmentert religion. En religion uten formelle beslutningsorgan, mangel på styrende autoriteter og institusjoner med makt og myndighet til å reformere. Tvert i mot bestående av et stort antall mer eller mindre uavhengige grupper, moskeer og imamer med egne tolkninger og anskuelser om hva som er den rette tro. Islam som mer en noen annen religion sårt trenger sine reformatorer, sine Jan Hus og Martin Luther, mangler selve fundamentet og grunnlaget som gjør dette mulig. Det finnes ikke noen samlende autoritet å adressere, eller demonstrere i mot, eksempelvis som Paven i den katolske kirken. I fravær av et korrigerende overordnet organ så er det ene og alene Koranen, profetens 1300 år gamle ord, skrevet i en annen tid som gjelder. Deretter er det opp til den enkelte imam å skape sin egen fortolkning, hvor forskrudd den enn måtte være.

Våre politikere og samfunnsvitere har så langt vært ute av stand til å forsvare oss i mot den religiøse ekstremismen, den er på fremmarsj. Ute av stand til å verne om menneskeretter og ytringsfrihet i møte med de middelalderske dogmene. Tvert i mot klare til å gjøre knefall for disse. Det er kun noen få år siden Vebjørn Selbekk ble stående alene i stormen etter trykkingen av Muhammed-karikaturene. Kun kort tid siden politiske krefter i Norge ønsket å gjøre religions-kritikk ulovlig og straffbart. I stedet for å gå løs på ekstremismens kilde, religionens innerste mørke vesen, dens tro og lære, så forsøkte man å kneble de som forsøkte å gjøre nettopp det. Men hvordan skal det være mulig å reformere Islam, uten å gå til angrep på dens ideologi og dens lære, uten å tråkke på noen tær, uten å krenke noen, og uten å provosere en eneste imam?

Det var gjennom opprør i mot Kirken og dens lære at våre forfedre klarte å moderere den, frata den makten over folks dagligliv. Selvsagt godt hjulpet av at kunnskapens lys spredte seg, boktrykkerkunstens inntog satt fart på det hele fordi kunnskap ble alminnelig tilgjengelig. Likevel tok det 1000 år, det trenger ikke å ta 1000 år denne gang. I dag har vi andre og bedre muligheter til å spre informasjon og kunnskapen om den verden vi lever i er langt større. Vi er alle enige om at religiøs ekstremisme ikke kan bekjempes med våpenmakt eller vold, men med ord, holdninger og verdier.

Å reformere islam dreier seg ikke om slik enkelte muslimske talsmenn synes å tro, at de gjennom dialog skal oppnå en slags aksept og forståelse for sitt syn og at samfunnet skal innrette seg deretter. Det dreier seg om det motsatte, at de må endre seg og tilpasse seg vår tid, vårt samfunn. Tilpasse seg, fullt ut akseptere, og av hele sitt hjerte tilslutte seg det rådende syn på ytringsfrihet, demokrati, religionsfrihet og likestilling mellom kjønnene. Da må vi støtte de stemmene som tør å uttale de forløsende ordene, de som makter å starte de viktige debattene, de som tør å tråkke på de ømmeste tærne. Ikke slå dem til bakken i ren skjær frykt, eller brenne dem på bålet i form av uthenging i spalter og rader.

Tags: , ,

Årnestangen 31-12-2014.

Posted in Bilder on januar 3rd, 2015 by admin

Noen tanker om krig og konflikt.

Posted in Rikspolitikk on august 2nd, 2014 by admin

Krig er forferdelig, likevel er menneskehetens historie full av blodige konflikter. Vi må aldri glemme at fortidens despoter og massemordere fortsatt finnes blant oss, i form av mennesker, eller ideologier med potensiale til å bli vår tids Hitler, eller Stalin. Derfor tvinges menneskeheten med jevne mellomrom til å stå opp i mot slike selv om kostnadene og lidelsene er forferdelige.

Et offer for en bombe eller granat ser akkurat like ens ut, det være seg på Gaza, i Syria, Libya, Irak, eller Afghanistan. Det være seg om granaten var Israelsk, Palestinsk, Syrisk, Amerikansk, eller Libysk, resultatet blir alltid det samme. Sivile ofre og lidelse er et uunngåelig resultat av krigens virkelighet, det er ikke noe som heter human krigføring.

Noen konflikter har religion eller politikk som drivstoff, andre er et resultat av gale menneskers tanker, mange er et resultat av hat. Av og til et forståelig hat, skapt av historisk urett og lidelse. Hatet som flyter begge veier, og hatet øker i takt med lidelsene. En sikker måte å forlenge konflikter på er å overføre hatet i fra generasjon til generasjon. Men kan man egentlig klandre nålevende mennesker for urett begått av deres foreldre før de selv så dagens lys? Som en bekjent av meg så godt beskrev: «De jødene som ble forfulgt av Nazistene lever ikke lengre, bortsett fra noen få. De Palestinerne som ble fordrevet i fra sine hjem ved statens Israels opprettelse lever ikke lengre, bortsett fra noen få.»

På et eller annet tidspunkt må dagens mennesker legge fortidens urett bak seg, den urett som rammet andre individer enn dem selv. I slike konflikter er vilje til forsoning det eneste håp. Vilje og evne til forsoning, til å rekke ut en hånd til sin verste fiende. Rekke ut en hånd, ikke fordi man elsker sin fiende, eller har glemt uretten, men for å skape en bedre fremtid for sine barn og de kommende generasjoner. Rekke ut hånden, og komme seg videre, skape en ny og bedre fremtid sammen med nye generasjoner av mennesker. Det er ikke lett, men det er mulig.

Langs Byåa april 2014.

Posted in Bilder on april 17th, 2014 by admin