Islamsk ekstremisme – bare et fåtall?

Posted in Rikspolitikk on januar 10th, 2015 by admin

En slik umenneskelighet har ingenting med Islam å gjøre kan man lese i en rekke kommentarer til terroren i Paris. Alle føyer de seg inn i rekken av folk som hevder at ekstremismen ikke har sitt opphav i Islam, at Islam er fredens religion. Det hevdes implisitt at terroren kun dreier seg om noen få forskrudde sjeler på ville veier. At flertallet muslimer ikke nærer ekstreme holdninger er sikkert riktig, likefullt har de muslimske miljøene her til lands rekruttert 70 fremmedkrigere til grusomhetene i Syria og Irak. 70 personer, mange av dem født og oppvokst i Norge. Vi kan anta at bare en liten del av de som har slike holdninger faktisk reiser, det er derfor grunn til å frykte at de 70 kun er toppen av et isfjell. Spørsmålet blir; Hvor har de fått næring til sin ekstremisme, og grobunn for sitt hat?

Selv om de aller fleste muslimer er helt vanlige fredelige hverdagsmennesker så fremstår ikke Islam som en fredens religion. For mange krigens, terrorens, ekstremismens religion, de nådeløse diktatoriske regimenes religion. Islam er kilden, inspiratoren, og den ideologiske motoren bak mesteparten av den terroren og elendighet vi ser i deler av verden. Muslimer generelt har ikke skylden for dette, men alle har et ansvar for å stå opp i mot ekstreme holdninger på de arenaer de kan. For Islamske ledere holder det ikke å ta avstand hver gang noe fælt skjer, de må systematisk ta oppgjør med selve roten til problemet, de fanatiske fortolkningene av religionen. Jordsmonnet for ekstreme holdninger er åpenbart til stede også i Norske moskeer. Det dreier seg ikke bare om noen få, de 70 fremmedkrigerne i fra Norge taler sitt tydelige språk om det motsatte.

Islam er en religion med egne lover som griper inn i alle livets aspekter, også det som normalt ligger under staten og den lovgivende makt. En universell lov som binder muslimer til en religiøs kode uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg, denne loven er ”guds ord” og derav overordnet verdslig lov, og hvem vil legge seg ut med selve Guden og forfedrenes profeter?

Islam skiller seg i fra den kristne kirken i sin organisering. Mens Kirken hele tiden har hatt sine styrende institusjoner, sine kirkemøter, sine biskoper og paver, så er Islam åpenbart en mer fragmentert religion. En religion uten formelle beslutningsorgan, mangel på styrende autoriteter og institusjoner med makt og myndighet til å reformere. Tvert i mot bestående av et stort antall mer eller mindre uavhengige grupper, moskeer og imamer med egne tolkninger og anskuelser om hva som er den rette tro. Islam som mer en noen annen religion sårt trenger sine reformatorer, sine Jan Hus og Martin Luther, mangler selve fundamentet og grunnlaget som gjør dette mulig. Det finnes ikke noen samlende autoritet å adressere, eller demonstrere i mot, eksempelvis som Paven i den katolske kirken. I fravær av et korrigerende overordnet organ så er det ene og alene Koranen, profetens 1300 år gamle ord, skrevet i en annen tid som gjelder. Deretter er det opp til den enkelte imam å skape sin egen fortolkning, hvor forskrudd den enn måtte være.

Våre politikere og samfunnsvitere har så langt vært ute av stand til å forsvare oss i mot den religiøse ekstremismen, den er på fremmarsj. Ute av stand til å verne om menneskeretter og ytringsfrihet i møte med de middelalderske dogmene. Tvert i mot klare til å gjøre knefall for disse. Det er kun noen få år siden Vebjørn Selbekk ble stående alene i stormen etter trykkingen av Muhammed-karikaturene. Kun kort tid siden politiske krefter i Norge ønsket å gjøre religions-kritikk ulovlig og straffbart. I stedet for å gå løs på ekstremismens kilde, religionens innerste mørke vesen, dens tro og lære, så forsøkte man å kneble de som forsøkte å gjøre nettopp det. Men hvordan skal det være mulig å reformere Islam, uten å gå til angrep på dens ideologi og dens lære, uten å tråkke på noen tær, uten å krenke noen, og uten å provosere en eneste imam?

Det var gjennom opprør i mot Kirken og dens lære at våre forfedre klarte å moderere den, frata den makten over folks dagligliv. Selvsagt godt hjulpet av at kunnskapens lys spredte seg, boktrykkerkunstens inntog satt fart på det hele fordi kunnskap ble alminnelig tilgjengelig. Likevel tok det 1000 år, det trenger ikke å ta 1000 år denne gang. I dag har vi andre og bedre muligheter til å spre informasjon og kunnskapen om den verden vi lever i er langt større. Vi er alle enige om at religiøs ekstremisme ikke kan bekjempes med våpenmakt eller vold, men med ord, holdninger og verdier.

Å reformere islam dreier seg ikke om slik enkelte muslimske talsmenn synes å tro, at de gjennom dialog skal oppnå en slags aksept og forståelse for sitt syn og at samfunnet skal innrette seg deretter. Det dreier seg om det motsatte, at de må endre seg og tilpasse seg vår tid, vårt samfunn. Tilpasse seg, fullt ut akseptere, og av hele sitt hjerte tilslutte seg det rådende syn på ytringsfrihet, demokrati, religionsfrihet og likestilling mellom kjønnene. Da må vi støtte de stemmene som tør å uttale de forløsende ordene, de som makter å starte de viktige debattene, de som tør å tråkke på de ømmeste tærne. Ikke slå dem til bakken i ren skjær frykt, eller brenne dem på bålet i form av uthenging i spalter og rader.

Tags: , ,

Mohammed karikaturene, en nødvendig provokasjon.

Posted in Rikspolitikk on februar 5th, 2006 by admin

I Norge er politisk og religiøs satire tillatt, det har faktisk lang tradisjon. Gud og Jesus har blitt fleipet med i tiår, nå er det Muhammeds tur. Det må være lov å si at man ikke tror på Mohammed og Koranen uten å risikere trusler om vold og drap. Ingen mulla eller imam har noen som helst rett til å utfordre vår ytringsfrihet, reaksjonene fra islamsk hold er derfor en langt større provokasjon mot vårt samfunn en de publiserte tegningene av Mohammed er mot islam.

Gjennom å møte det politiserte islam med en misforstått tilgivende forståelse gjør våre politikere og samfunnsvitere en fatal feil. Den mangler tydeligvis evnen til å forsvare fundamentale prinsipper i vårt eget dyrebare vestlige samfunn, et samfunn med rettigheter og plikter oppnådd gjennom århundrer med kamp for nettopp ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling, økonomisk og politisk frihet. Islam utfordrer og er en trussel mot de fleste av disse verdiene.

Vi snakker om kritikk av en ”religion” som i sitt uttrykk og praksis beveger seg godt inn på den politiske, samfunnsregulerende arena. En religion med en egen hellig lov ”Sharia” som griper inn i alle livets aspekter, også det som normalt ligger under staten og den lovgivende makt.  En universell lov som binder muslimer til en religiøs lov uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg, denne loven er ”guds ord” og derav overordnet verdslig lov.

Kontrasten til våre vestlige demokratier er slående, vår frihet, våre rettigheter og vårt tolerante samfunn hviler på lover og forordninger som er definert av verdslige snarere en religiøse institusjoner. I land hvor religionen inntar en styrende form som i de fleste muslimske land har menneskerettigheter, individuelle rettigheter, ytringsfrihet og religionsfrihet svært dårlige kår.

Jesus forteller oss ”Gi keiseren det som tilhører keiseren og Gud det som tilhører Gud” . I dette utsagnet ligger selve fundamentet i vårt forhold til religion og samfunn. Alle har en rett til å dyrke sin Gud, men samtidig foreligger en forpliktelse til å agere som samfunnsborgere i et verdslig samfunn. De to rollene kan og bør ikke sammenblandes.

Tags: , , , ,