FRANK WILLY's

I Norge er politisk og religiøs satire tillatt, det har faktisk lang tradisjon. Gud og Jesus har blitt fleipet med i tiår, nå er det Muhammeds tur. Det må være lov å si at man ikke tror på Mohammed og Koranen uten å risikere trusler om vold og drap. Ingen mulla eller imam har noen som helst rett til å utfordre vår ytringsfrihet, reaksjonene fra islamsk hold er derfor en langt større provokasjon mot vårt samfunn en de publiserte tegningene av Mohammed er mot islam.

Gjennom å møte det politiserte islam med en misforstått tilgivende forståelse gjør våre politikere og samfunnsvitere en fatal feil. Den mangler tydeligvis evnen til å forsvare fundamentale prinsipper i vårt eget dyrebare vestlige samfunn, et samfunn med rettigheter og plikter oppnådd gjennom århundrer med kamp for nettopp ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling, økonomisk og politisk frihet. Islam utfordrer og er en trussel mot de fleste av disse verdiene.

Vi snakker om kritikk av en ”religion” som i sitt uttrykk og praksis beveger seg godt inn på den politiske, samfunnsregulerende arena. En religion med en egen hellig lov ”Sharia” som griper inn i alle livets aspekter, også det som normalt ligger under staten og den lovgivende makt.  En universell lov som binder muslimer til en religiøs lov uavhengig av hvor i verden de måtte befinne seg, denne loven er ”guds ord” og derav overordnet verdslig lov.

Kontrasten til våre vestlige demokratier er slående, vår frihet, våre rettigheter og vårt tolerante samfunn hviler på lover og forordninger som er definert av verdslige snarere en religiøse institusjoner. I land hvor religionen inntar en styrende form som i de fleste muslimske land har menneskerettigheter, individuelle rettigheter, ytringsfrihet og religionsfrihet svært dårlige kår.

Jesus forteller oss ”Gi keiseren det som tilhører keiseren og Gud det som tilhører Gud” . I dette utsagnet ligger selve fundamentet i vårt forhold til religion og samfunn. Alle har en rett til å dyrke sin Gud, men samtidig foreligger en forpliktelse til å agere som samfunnsborgere i et verdslig samfunn. De to rollene kan og bør ikke sammenblandes.